Er det noen som fortsatt er i tvil?

Etter den kalde krigens slutt ble det umoderne å dra energipolitikk inn i den sikkerhetspolitiske diskusjonen, slik Ronald Reagan gjorde da han satte Troll-feltet på dagsordenen i Det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington hele tre ganger. Han ville bruke gassen fra Troll for å redusere inntektsstrømmen til det gamle Sovjetunionen, og dermed redusere Sovjetunionens kapasitet til militær opprustning. Reagan ville også sørge for at Vest-Europa ikke kom i et altfor sterkt avhengighetsforhold til gassforsyninger fra øst.

De av oss som etter år 2000 uttrykte bekymring for at en større og større andel av verdens energiproduksjon kom fra land der ikke demokratiet står spesielt sterkt, ble i det offentlige ordskiftet avfeid som dinosaurer. Ikke minst i Tyskland stolte landets ledere blindt på Russland og russisk gassproduksjon. Dette kulminerte med landets fullskala angrep på Ukraina 24. februar 2022. Allerede hadde Russland brukt sin gass som våpen mot Europa gjennom store deler av 2021. Da invasjonskrigen ble et faktum, var Europa allerede kastet inn i en av de største energikrisene i nyere tid – fordi Russland ville det slik. Den enkle forklaringen; Europa hadde glemt at energipolitikk også er sikkerhetspolitikk. Du kan si mye om Ronald Reagan, men energipolitikk skjønte han.

PROFILEN: Børre Lobekk er alltid hundre prosent til stede

Utsatte 26. konsesjonsrunde

Etter 2022 har Norge og norske olje- og gassprodusenter gjort sitt beste for å dempe energikrisen i Europa ved å produsere så mye gass som mulig. Status etter 2024 er at vi sørger for 33 prosent av EUs gassbehov – og er med det den største leverandøren. Russland står fortsatt for 18,9 prosent (Kilde: Europakommisjonen).

Samtidig har flertallet på Stortinget latt SV få viljen sin – og utsatt den 26. konsesjonsrunden. Dette har skjedd til tross for at norsk olje- og gassproduksjon vil falle år for år framover. Allerede i 2034 er det ventet at den vil ligge på 70 prosent av dagens nivå (Kilde: Sokkeldirektoratet). Hvor lurt er det i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i?

LEDER: Ber regjeringen fjerne skatten på arbeidende kapital

Vi kan forsyne Europa

EU har, heldigvis, kanskje verdens mest ambisiøse klimapolitikk og utslippsmål. De vil kutte 90 prosent av utslippene innen 2040 og være klimanøytrale i 2050. I dette scenarioet skal de anslagsvis fortsatt benytte rundt 25 prosent av den oljen og gassen de benytter i dag, i 2050. Bør ikke vi, av sikkerhetspolitiske grunner alene, sørge for at størstedelen av dette kommer fra Norge – en av de få stabile og demokratiske land EU kjøper olje og gass fra? Legger du til at vår olje og gass produseres med noe av verdens laveste karbonavtrykk – og at vi leverer nærmere 100 prosent av gassen vår til EU gjennom gassrør – bør det egentlig si seg selv. Jeg minner om at LNG via skip, som står for mye av den resterende gassen som EU benytter, har et karbonavtrykk som er 67 prosent høyere enn vår gass via rør – ifølge International Energy Agency.

VALG 2025: Dette vil den nye rogalandsbenken

Energipolitikk i Arendal

Når du leser dette, har Stavanger-regionen og Næringsforeningen allerede vært i Arendal og om bord på Rygerelektra. Noe av det som ble diskutert er nettopp forsyningssikkerhet, energipolitikk og fortsatt norsk leteaktivitet på sokkelen.

Det er selvsagt en besnærende tanke at vi allerede nå bør snu oss bort fra olje og gass og ta steget inn i fornybaralderen. Klimaendringene er en global trussel som vi må gjøre alt vi kan for å begrense. Det er det ikke noe tvil om.

Men det de siste årene altså har lært oss, er at verden ikke er så enkel at vi kun kan ha klimatanken i hodet. For det første må vi ta hensyn til at mye av det grønne skiftet fortsatt er avhengig av en uforutsigbar teknologisk utvikling. For det andre har vi nå smertelig fått erfare at vi har naboland som rått, kynisk og med store tap av menneskeliv – er villige til å bruke energipolitikk som våpen i en angrepskrig. Sist, men ikke minst, det vil ikke løse klimakrisen om vi skaper en energikrise – snarere tvert imot. Hele vår moderne verden er avhengige av tilgangen på energi. Uten energi vil matproduksjonen stoppe opp, informasjonssamfunnet kollapse og verden som vi kjenner den vil opphøre. Men lenge før vi kommer så langt, vil vi skape et politisk kaos som legger veien åpen for totalitære krefter og i ytterste konsekvens krig. Og blir det krig – taper alle – også klimaet.

Et tankekors til slutt:

Bare i løpet av de to første årene sørget krigshandlingene i Ukraina for utslipp tilsvarende 175 millioner tonn CO2 – noe som er mer enn fire ganger Norges årlige utslipp og mer enn de årlige utslippene til 175 av verdens land (Kilde: Initiative on Greenhouse Gas Accounting of War).